Frosten dekker vinduet med lilla krystaller. Utenfor er det mørkt. Det eneste lyset kommer fra en bil som står parkert på den andre siden av gata.
På sin vei mot vinduet treffer lyset grenene på trærne som kaster skygger. De danner et intrikat mønster. Det ser ut som stier i skogen eller nerveceller i hjernen.
I hjernen er det cirka 100 milliarder nerveceller. Disse nervecellene skaper omtrent 100 000 milliarder synapser, som er forbindelsene mellom nervecellene. «Desto flere synapser i hjernen, desto lettere er det å tilpasse seg nye utfordringer,» skriver Helsedirektoratet. Og man kan jo velge å stole på dem, for en gangs skyld. «For at hjernen skal lage flere synapser, er det nødvendig å lære seg nye ting.»
Akkurat som trær vokser og strekker grenene mot sola, så vokser også vi mennesker og strekker oss mot det som gir oss næring. Det er ofte neste lønnsslipp vi strekker oss mot.
Litt som planter som er satt i potter – eller bonsaitrær – så vokser vi mennesker inn i en form som vi blir plassert i som ganske små.
Ofte velger vi tidlig hvilken vei vi vil gå i livet. Noen velger veier det er vanskelig å komme vekk fra, når man først har tatt de første stegene. Spørsmålet om hvilken utdanning man vil ta kommer tidlig.
Noen går brede, rette veier med asfalt som har eksistert i årevis. Mange går sammen på disse veiene.
Noen er ikke fornøyd med å gå på disse veiene. Og velger å tråkke sine egne stier, der andre sier at de ikke kan gå.
Kanskje slitet med å løsrive seg fra et A4-liv er verdt det, til tross for alle utfordringer og motbakker. Kanskje er det nettopp disse utfordringene og motbakkene som gjør veien verdt å gå, og som gir størst gevinst i det lange løp.
Løsrevet fra mening
I boka Lost Connections sjekker Johann Hari ut hvorfor vi moderne mennesker sliter med depresjon og hva som er årsakene til det. Han har selv vært gjennom en langvarig avhengighet til psykofarmaka, som han etterhvert forsto at hverken kurerte hans mentale lidelser eller gjorde ham spesielt lykkelig. Avhengigheten og kampen mot psykofarmaka førte til at debutromanen Chasing the Scream ble til.
I oppfølgeren Lost Connections legger han studier om mentale lidelser til grunn for sine undersøkelser. Han møter også mange som er rammet av depresjon eller har overkommet det, og mennesker som har funnet løsninger – gjennom naturen, meditasjon, endring av verdisystem, sosialisering med andre. Hari smaker også på sin egen medisin, og tar konklusjonene i studiene seriøst. Noe som leder ut av komfortsonen i skrivestolen og ut i skogen.
Hari skriver også om hvordan dagens jobber ofte føles meningsløse.
Mellom 2011 og 2012 utførte Gallup en stor, detaljert studie om hvordan mennesker følte det overfor jobbene sine. 142 land var inkludert.
13 prosent var engasjerte og entusiatisk involvert i jobbene sine. 63 prosent var ikke engasjerte, men gikk som «søvngjengere» gjennom arbeidsdagen. 24 prosent var aktivt uengasjerte. De var ulykkelige i jobben og de handlet på ulykkeligheten med å ødelegge det de engasjerte kollegene fikk til.
Den belgiske psykologen Mattias Desmet har beskrevet hvordan en del underliggende faktorer i samfunnet var nødvendige for at folk skulle være lydige overfor tiltakene som myndighetene satte inn under Covid-19.
En befolkning kan forføres av et narrativ som myndighetene tilbyr dem, hvis noen psykologiske faktorer er på plass i samfunnet. Det må være en høy grad av frittflytende angst; angst man ikke klarer å rette mot en spesifikk årsak, og dermed ikke klarer å gjøre noe med. Frittflytende frustrasjon og aggresjon er også viktige faktorer.
Det må også være mye ensomhet og meningsløshet blant folk, og de må føle at de ikke har viktige relasjoner i livet sitt. Ensomhet og følelsen av meningsløshet har økt de siste årene. Mange har en følelse av at jobben de gjør ikke bidrar til noe og derfor ikke har noen mening for dem.
Når disse betingelsene er tilstede vil en trussel mot samfunnet komme som en velsignelse for mange. De får noe å rette frykten mot, og de finner en mening. Problemet er bare at den mest meningsfulle relasjonen de knytter, er til staten. Det er ikke det at løsningen på problemet, tiltakene som tas, alltid er like fornuftige, men de tilfredsstiller psykologiske behov.
Hjertets dypeste begjær
Men vi kan finne meningen selv, og velge hvordan våre liv og vår hverdag vil se ut.
I hodet tråkker vi også opp stier. Har man sagt til seg selv fra man var liten at «jeg er ikke god nok» eller «dette klarer jeg nok ikke, det er ikke noe vits i å prøve», da vil hjernen ofte ta denne veien når man står overfor en ny og utfordrende situasjon. Så svinger en tilbake til komfortsonen. Der det er lite nytt som skjer. Det er kanskje greit, helt til du får en gigantisk, utrolig visjon, en idé som vil endre hele ditt liv, som du brenner for med hjerte og sinn.
Har du sagt til deg selv siden du er liten at «dette klarer jeg», eller «la meg forsøke, det skader ikke, i hvert fall lærer jeg noe», så har du et bedre utgangspunkt når du vil prøve noe nytt.
Men det er aldri for sent. Med innstillingen som sier «dette lærer jeg av», istedenfor «dette kan jeg ikke», så kommer man langt.
Det er når vi står overfor veivalg eller store utfordringer i livet at innstillingen blir viktig. Og mye kan gjøres med ordene man sier til seg selv. Dette er også stier som må tråkkes opp.
En bok som har inspirert meg mye de siste årene er The Rhythm of Life av Matthew Kelly. Det er en av bøkene jeg er mest takknemlig for å ha fått tak i.
Kelly skriver om de raske livene vi lever i dag, på jakt etter konstant og øyeblikkelig nytelse. Men hvor ligger den ekte, varige lykken? «Our culture has in many ways promoted pleasure as the ultimate end in life or as the supreme good. But pleasure is not the ultimate end in life. We don´t find our meaning and purpose in pleasure.»
Alt i livet er et valg, skriver Kelly. Og vi står konstant ved korsveier. Vi må ta daglige valg som er i overensstemmelse med våre dypeste ønsker og behov, og ikke bare de overfladiske, hvis vi skal komme i nærheten av ekte lykke. Lykken er et bi-produkt av reisen vi befinner oss på. Den unngår dem som søker den for lykkens egen skyld.
Mens jeg leste boka tenkte jeg flere ganger at den kunne trengt en grundig gjennomgang av en dyktig redaktør, og blitt kuttet ned en del. Men det virker som om boken i seg selv er forfatterens jakt etter mening. Kanskje den måtte bli slik.
(Takk til min venn på Facebook, Ask Holmen, som delte et utdrag fra boka. Jeg kjøpte den like etter.)
Hva sier hjertet ditt og hjertets dypeste begjær?
Å overkomme vårt behov for øyeblikkelig tilfredsstillelse, og jakte etter det vi egentlig har behov for og som betyr mest innerst inne er også en vei til frihet.
Inspirasjon
I år har jeg bestemt meg for å dele mer av det jeg kommer over, og som inspirerer meg.
Her er en video. Brooke Cormier valgte å satse på en karriere som kunstner, selv uten å ha mye erfaring eller kunne mye om kunst. Hun snakker om hvordan hun lurte seg selv til å tro på at hun kunne gjøre drømmene sine til en realitet. Og hun klarte det. Kanskje ikke alle har samme talent, men jeg er sikker på at vi alle bærer noe inni oss selv, som vi er ment å gjøre, og som ikke innebærer å ta kollektivtrafikk klokken 6 om morgenen for å presse oss selv til å utføre en oppgave som noen andre har drømt opp, og som ikke tilfredsstiller våre dypeste behov. Hvis vi ikke vil.
Måtte drømmene motivere vår vekst gjennom en frossen, norsk jord og ut mot sollyset der ute.
Foredrag og treff
*** Søndag, 25. januar, klokken 14.00 vil årets to første foredrag for Binders Oslo holdes på Olympen. Andreas Krog fra Lov og Helse, og Thomas Kenworthy kommer for å snakke om psykologisk manipulasjon og kognitiv krigføring.
*** Fredag, 6. februar, klokken 18.00 blir neste sosiale treff på samme sted.
Legg igjen en kommentar