Finally

Hei alle nye og gamle lesere. Oppdatering.

Det har kommet lite fra denne kanalen i det siste. Grunnen er at jeg holder på med et par større prosjekter. Akkurat nå sitter jeg og jobber med et intervju med Svein Østvik – mannen som fikk karrieren ødelagt og havnet i gjeld fordi han deltok på en demonstrasjon, brente et munnbind og sa hva han mente om koronahådteringen.

Intervjuet er en del av arbeidet med boken om hvordan myndighetenes håndtering av pandemien rammet vanlige mennesker, og hva vi kan gjøre for at det ikke skal skje igjen. Til denne boken, eller artikler den bygger på, har jeg også intervjuet Professor Mette Kalager, advokat Barbro Paulsen, Rune Hansen fra Norsk Hjelpefond, Jørund Rytman fra SMB Norge, Ove Andre Jakobsen fra Norsk Restaurantforening, og mange, mange flere. Vanlige mennesker som har hatt barn i skole under koronavaksineringen i denne tiden, hvordan det har vært å drive en egen bedrift med utallige restriksjoner å forholde seg til, hvordan det har vært å kjempe mot staten i rettssaker om spørsmål rundt smittevern. For: politikernes avgjørelser fikk reelle konsekvenser for ekte mennesker i deres hverdag. Mange sliter fortsatt med ettervirkningene av tiltakene deres, fysisk eller psykisk.

Jeg har satt meg som mål å gjøre boka ferdig denne måneden. Fortsatt er jeg på jakt etter et forlag, så hvis noen har noen tips eller kontakter, si gjerne ifra!

I tillegg har jeg et par artikler om barnevernet jeg holder på med.

I mellomtiden publiserer jeg her en liten tekst jeg fant igjen i innboksen i e-posten min mens jeg ryddet. Den er fra den tiden da jeg reiste rundt i Europa på interrail. Med meg i sekken hadde jeg John Fante og sikkert også Charles Bukowski og Dan Turéll. På cafeene satt jeg med en bærbar PC og håpte at noen skulle tro at jeg var en berømt, norsk forfatter.

Finally!

«Are you a famous writer?» said the man sitting opposite me in the café.

«As a matter of fact, I am,» I said. Seizing the oppurtunity. «But I haven’t always been, of course. When I was little I was only me. But I longed for something more. I longed for the dew on top of the mountains, the flowers growing on the hillside, and to walk on the treetops. So I decided to go for a journey.» I imagined that this was the kind of thing one would expect from a famous writer. The man was fascinated.

«Which books have you written?»

«Ehm… I’ve written… Mountain Dew, Hillside Flowers and The Tree Top Walk.»

«Interesting!»

«And who are you?»

«I am also a writer! In fact I am writing about you right now.»

«You are?»

«Yes, I have never met someone who lies so much and is so good at it.»

«You haven’t?»

«No, you tell people you are a famous author or artist to get them to give you money or let you sleep at their house. You show them pictures of paintings that you say that you have made, and tell them to come to a fictive address to pick it up. But you would like to get a small part of the payment first, just so you can take the bus and get something to eat, you say. Or you tell them that you are without a home and struggling to survive and just need a roof over your head to finish your latest masterpiece and that they will be credited. Then you eat their food and flirt with their women. I thought it would make a good backstory for a book.»

«You… you did?»

«Yes. I actually just came down here to ask for your permission.»

«Will there be pictures of me in the book?»

«If you want.»

«Will I be famous then?»

«You will.»

«Finally!»

Om du vil støtte mitt arbeid med bok, band eller Binders, så kan du vippse en gave eller vurdere å bli betalende medlem på Substacken. Takk til deg som leser, og bryr deg.

Eirik Værnes

92 53 53 36