Hver dag hentes barn ut av norske hjem. Det er noe som ikke stemmer. Enten er det utrolig mye vold, overgrep og omsorgssvikt i familier i Norge. Eller så er det noe grunnleggende galt med systemet.
Siden i fjor sommer har jeg blitt kjent med mange som engasjerer seg, enten i kampen for egne barn eller for å få til en endring i systemet. Jeg møtte to foreldre som hadde mistet barna sine til barnevernet. Det som skulle bli en kort kronikk om et tema som berørte meg, ble til måneder med skriving, lesing av dokumenter og intervjuer.
Barnevernet skal være der for å ta vare på og hjelpe barn. I uutholdelige situasjoner hvor et barn blir utsatt for omsorgssvikt, trengs det noen til å verne om dem. Hvorfor får man inntrykk av at barnevernets inngripen ofte skaper mer problemer enn det å ha barn hjemme hos sine foreldre ville gjort?
Ett av svarene kan være at barnevernet nå mener mye om den følelsesmessige støtten foreldre gir og hvilke grenser de setter. I tillegg til at de ser på om foreldrene leser barna sine på en sensitiv måte og om de bekrefter barnets følelser. Før skulle det mer til før barnevernet grep inn.
Dype sår og traumer
I den første saken skrev jeg om Petter og Monica. De merket hvordan det aktiverte barnevernet at de skulle gjøre ting på sin egen måte. En hjemmefødsel satte i gang en rekke bekymringsmeldinger. Men barnevernets rapporter står i sterk kontrast til andre rapporter om barnet deres. En psykologspesialist beskrev barnet som trygt hos foreldrene, normalt utviklet og på noen områder høyere utviklet enn andre jevnaldrende. Barnevernet beskrev en jente som var asosial og utrygg.
Kompetansen til barnevernets ansatte er lav når det kommer til å vurdere barns utvikling og situasjon. De har for kort utdannelse i forhold til det ansvaret de er satt til å forvalte.
Advokat Barbro Paulsen har hatt mange barnevernssaker, og beskriver et system som ikke fungerer og som skaper traumer hos både barn og foreldre.
I nesten alle tilfeller vil det å hente barn fra sine egne biologiske foreldre forårsake dype sår i psyken.
Og hun forteller at det går store summer til å drive denne institusjonen som bruker mye tid på å etterforske foreldre, men som ikke kan gi barna det de trenger.
Intervjuet med Barbro gir en god beskrivelse av hvorfor og hvordan barnevernet ikke fungerer: https://steigan.no/2025/07/advokat-barbro-paulsen-barnevern-er-big-business/
Mer penger enn antatt
Jeg tok kontakt med siviløkonom Kari Bjørnaas, som mente jeg hadde kommet med en feil i artikkelen om advokat Paulsen. Barnevernets driftskostnader var ikke på 14 milliarder i året, men på 25 milliarder. Hun hadde regnet ut barnevernets driftskostnader utifra Finansdepartementets mal.
75 prosent av utgiftene går til undersøkelser og etterforskning av foreldre – mens bare 25 prosent faktisk går til å sette inn hjelpetiltak.
Les intervjuet med henne her: https://steigan.no/2025/10/25-milliarder-arlig-til-barnevernet/
Så hva trenger vi egentlig barnevernet til? Noen foreldre ligger motløse igjen, mens andre har valgt å engasjere seg og gå sammen i kampen mot et system de føler at har overkjørt dem og tatt fra dem det kjæreste de har.
Barna havner på institusjon eller hos fosterforeldre. Og det er mye å hente økonomisk på disse barna.
Selvmord og rus på institusjoner
De siste årene har vi hørt mye om rusproblemer og selvmord på barnevernsinstitusjoner. En av de siste i en rekke av sjokkerende historier dreier seg om skjebnen til palestinske Shada på 16 år. Hun ble funnet død. Dødsrapporten forteller at hun ble hengt i en iPhone-ledning festet til en gardinstang.
Hvem er legen som har underskrevet dødsattesten, som inneholder så mange feil?
Kun fornavnet «Jarle» er mulig å tyde. Hverken etternavnet hans eller ID-nummeret hans er det mulig å få ut av dødsattesten.
Lege Rodgeir Vinsrygg har tatt på seg oppgaven med å belyse saken. Han og teamet hans har jobbet i 6 år med å granske den.
Her kan du lese mer om saken, og se intervjuet med lege Rodgeir Vinsrygg, utført av rettssikkerhet.no:
https://www.rettssikkerhet.org/historiene/rodgeirvinsrygg
Når barn får traumer, havner på institusjon og begynner med rus, får et utsvevende sex-liv og/eller begår selvmord, er det noe som er galt. Noe må gjøres med dette systemet.
Hvorfor får ikke familien hjelp, enten økonomisk eller på annen måte, før man bestemmer seg for å hente barna? Er det kun penger det dreier seg om – mens familier ligger blodige og traumatiserte igjen? Er vi hjerteløse nok til å se vekk fra dette enorme samfunnsproblemet?
Media har som vanlig berøringsangst. De skulle ha løftet temaet frem, og kastet lys over problemet.
Legg igjen en kommentar