4. aug. 2023
Den australske aktivisten Monica Smit er på reise gjennom Europa. Hun kjører rundt i en gammel bil, som hun også sover i om natten, og knytter kontakt med lokallag med fokus på frihet og rettigheter. Mange av dem ble dannet som en reaksjon mot koronapolitikken. Lørdag, 1. juli, var hun i Oslo. Vi fikk sett Oslos natteliv, mens vi diskuterte mulige løsninger på våre globale utfordringer, da vi dro ut på byen med frihets-aktivisten.
The Wild Rover
Vi møttes sentralt i byen, på puben The Wild Rover. Vår gruppe hadde fått tildelt «The Whiskey Room», innerst i lokalet, til vår lille samling. Vi var skjermet fra resten av utestedet med et gardin som kunne trekkes for åpningen inn til rommet. Jeg kom litt senere enn de andre – som vanlig – og da jeg fant rommet var presentasjonsrunden allerede i gang.
Det var som en Anonyme alkoholikere-samling for konspirasjonsteoretikere. Vi la ut om den tøffe nedstengingen hvor vi hadde blitt trukket mot teoriene som trøst. Det holdt oss adskilt fra vanlige mennesker som kunne konsumere nyheter uten å finne skjulte motiver bak politikernes handlinger – og selv om vi drev stadig lengre unna venner og familie, klarte vi ikke å slutte. Overskriftene til VG og Dagbladet, og pressekonferansene til myndighetene tilfredsstilte oss ikke – vi måtte ha mer informasjon! Det var sykelig, så klart, vi skulle bare holde kjeft og akseptere sannheten vi fikk servert. Men vi klarte ikke å slutte.
En broket forsamling – selvstendig næringsdrivende, terapeuter, lærere, og et par frilans-journalister – opp mot 20 stykker. Alle hadde vi det til felles at vi ønsket å skape forbindelse med andre vi kunne prate fritt med, diskutere aktuelle saker, uten å sensurere oss selv til tross for uenigheter. Og vi ville utveksle informasjon som ikke var tilgjengelig i hovedstrøms-mediene. Vi ønsket tydeligvis ikke å kureres!
Alle kom fra «different walks of life», og hadde forskjellige historier om hvordan de ble involvert i kampen mot nedstenging og retningslinjer som ikke ga mening. Monica fortalte sin.
Ulovlig aksjonisme og arrestasjon
Monica startet gruppen Reignite Democracy Australia. Da Australia stengte ned – og de hadde en av de strengeste og mest inngripende håndteringene av koronautbruddet – så hun etter en måte å holde demonstrasjoner på. Siden det var ulovlig å gå ut, holdt hun først en virtuell demonstrasjon, i form av et webinar. Tusenvis deltok.
Etter det fikk hun tilgang på en buss.
The «Omni-bus» hadde skriften «Don’t throw us under the bus» og «Let us work», og krevde at politikeren Dan Andrews skulle gå av. Andrews var ansvarli for håndteringen av koronautbruddet i staten Victoria. Det førte til medieomtale. Ikke alle likte Monicas budskap eller fremgangsmåte.
Det var ulovlig å reise rundt. Monica ble til slutt arrestert, og satt i fengsel for sin aktivisme. Det førte til internasjonal medieomtale.
Document skrev om saken, og lenket til en video hvor Monica forklarer omstendighetene rundt arrestasjonen og løslatelsen. Hun har blitt intervjuet av Document flere ganger siden 2022, og nå sist igjen i juli.
Nå er hun altså på tur igjen, og denne gangen med bil i Europa. Før hun kom til Norge var hun i Frankrike. Monica ønsker å komme i kontakt med grupper som kjemper for frihet verden over, og hjelpe dem med å vokse. Hun skriver om disse møtene på sin substack.
Hun mener at til tross for få demonstrajoner og mindre synlig aktivitet, er frihetsbevegelsen fortsatt aktiv og i høyeste grad i live. Dette ønsker hun å belyse, og hun ønsker å styrke samholdet mellom gruppene, og sette folk i forbindelse med hverandre. Vi vandrer videre.
Etter den korte presentasjonsrunden og Monicas fortelling, var vi klare for å sette oss ned og bli kjent. Men den ekstremt lange køen ved baren og den høye musikken som gjorde det umulig å prate, tvang oss til å finne et nytt sted. Jeg foreslo Youngstorget.
Da vi kom dit var hele torget opplyst av blålys. Politibilene sto parkert opp mot Strøget. Det hadde nettopp vært et machete-slagsmål, kunne VG fortelle. Velkommen til Oslo.
Vi satt oss ned på baren Feber i basarhallen. Tvers overfor Arbeiderparti-bygningen. Noen pekte bort på bygningen og henvendte seg til Monica: «That’s where the bad guys are.» Klokken var over 22, men kveldssolen hadde ennå ikke landet. Slike kvelder har de ikke i Australia.
Da vi hadde satt oss ned og gjort oss komfortable, kunne vi se ned og nyte synet av torget og nattelivet der nede. Et par gikk med armene rundt hverandre, så beruset at da den ene snublet, gikk den andre overende også. De ble liggende i kanskje ett minutt, før de klarte å komme seg opp. Hendelsen måtte etter det dokumenteres av de involverte selv med selfier. De sjanglet av gårde igjen. Vi måtte le av situasjonen.
Etter det fulgte en politisk diskusjon og så klart en samtale om hvordan nedstengingen hadde vært i våre respektive land. Nordmenn hadde en mild nedstenging, mens australske demonstranter ble brutalt behandlet av politiet da de etterhvert samlet seg i gatene. Vi spekulerte på om det kunne være fordi nordmenn som folkeslag er relativt lydige overfor autoriteter. I Norge besto demonstrasjonene ofte kun av noen hundre stykker, mens det i Australia var hundretusenvis, kunne Monica fortelle.
«Don’t get me wrong, but I feel that if there is going to be a revolution, it will not start in Norway.»
Det ble øl, vin, latter og selfies, og etterhvert fløt samtalen om koronapolitikk over på de andre bordene. Jeg ble stående og prate med en jente om innvirkningen store selskaper kunne ha på tilsynelatende uavhengige nyhetskanaler. Hun var ikke enig i at det er et problem at så mange av mediehusene eies av store amerikanske selskaper. De hadde vel ikke så mye å si på hva som ble publisert. Da jeg tok opp Nord Stream 2, og hvordan media etterhvert måtte snu, ble hun sliten og ville ikke prate mer. Først da jeg spurte henne hvilket stjernetegn hun var, og vi fant ut at vi begge er vannmenn, fikk jeg en hjertelig klem. Vi avsluttet samtalen der.
Flere timer hadde gått, og deltagerne forsvant en og en. Vi nærmet oss slutten på dagens sammenkomst. Monica dro med sin vert og arrangør for møtet, Tonje Indriel fra gruppa Truth Norway.
Vandrere finner veien hjem
Vi var to stykker igjen. En mann som tradisjonelt sett tilhørte høyresiden av politikken, og omtalte seg som konservativ liberalist. «Før hata jeg Steigan, nå leser jeg han hver dag.» Etter en lang samtale om Trump, Nord Stream, stråling, Barry Trower, Reiner Fuellmichs ICIC og Patrick Wood, ga min nye venn uttrykk for at det var givende å møte noen det gikk an å ta opp forskjellige samtaleemner med, uten at man nødvendigvis er enige. Det var noe han hadde savnet.
Vi snakket om farene ved kapitalisme, og hvordan ekstremisme er katastrofalt enten det kommer fra venstresiden eller høyresiden av politikken. Vi snakket om vindturbiner og ødeleggelse norsk natur.
Jeg informerer ham om at jeg har jevnlige møter i Oslo, hvor det er rom for å snakke og utveksle tanker og refleksjoner, mens vi nyter god mat og drikke, i godt selskap. Han er med, vi utveksler nummere, og jeg sender ham link til vår telegram-chat.
Vanligvis skal man jo passe seg for hva man sier for å unngå å bli oppfattet som politisk ukorrekt. Det blir lavt under taket, og meningene som ikke blir ytret får ikke rom til å bli sett, vurdert og deretter justert. Å møtes for å utveksle meninger, kan være både terapeutisk og viktig, for å holde seg oppdatert om aktuelle begivenheter og ta en realitetssjekk.
Under nedstengingen var noe av det første som ble gjort å stenge ned eller redusere åpningstidene på cafeer, restauranter og barer. Innføre regler som én meters avstand for andre gjester enn dem man kom sammen med, spriting av hender, bruk av munnbind, og innhenting av personopplysninger for å drive «smittesporing». Alle disse stedene er naturlige møteplasser hvor man ikke bare treffer de man kjenner fra før, men også nye mennesker, og hvor man snakker sammen, deler synspunkter og utveksler erfaringer med hverandre.
Enten det ble gjort med vilje eller ikke, forsvant mange av stedene hvor man kunne komme sammen og diskutere hendelsene som utspilte seg – koronautbruddet og myndighetenes håndtering av den. Også på en kritisk måte.
De kritiske og undrende ble trukket mot demonstrasjoner, og det vi ble fortalt var ulovlige samlinger, hvor de latterliggjorte spørsmålene ble tatt opp, og det vokste frem et samhold, blant «de utstøtte».
Klimaet i kommentarfeltet på sosiale medier er ofte giftig og preget av at man velger én side i debatten og holder seg til den. Visse temaer er «forbudte» å ta opp ved middagsbordet med storfamilien og i lunsjen på arbeidsplassen.
Vi er to igjen fra følget som startet på The Wild Rover. Jeg må sjekke definisjonen av ordet. Rover: «a person who spends there time wandering». Og wanderer: «a person who travels around aimlessly». Men wikipedia forteller at: «en rover er innen romfarten en bemannet eller ubemannet motorisert landfarkost som benyttes til å utforske fremmede himmellegemer.» Vi vandrer videre. Nå har også den norske natten blitt mørk. Himmellegemene er synlige.
Vi skiller lag, men vi møtes igjen noen uker senere. Der fortsetter vi utforskningen av fremmede samtaleemner. Der kan vi begge fortsette de interessante samtalene som er skjøvet ut av hovedstrømsmedia, og dyrke samholdet mellom mennesker som verdsetter frihet. Monica har lykkes i ett av sine mål.
Lenker:
1.https://www.facebook.com/watch/?v=352535875829836
2. https://www.document.no/2022/07/18/australske-myndigheter-snur-dropper-siktelse-mot-monica-smit/
Legg igjen en kommentar